Monthly Archive for October, 2008

Har nettopp lest denne boken som jeg anbefaler på det varmeste, en bok om antikvariatets gleder som hever den gjengse cratedigger et lite hakk over hestehale autister og frimerkesamlere.

http://blackdogonline.com/music/old-rare-new.html

Apropos antikvariater så skrev Audun Vinger en fin artikkel om opplevelser på Oslos Bruktbutikker i D2 som dere sikkert kjenner dere igjen i, som Beatles for Skillebekk gutter, som Warlocks for Grorud granitt- som Aksel Sandemose for mørk granskau

Etter oss, tegn

Bruktbutikkenes bøker og plater forteller mange slags historier.

Det verste med platebransjens eventuelle død er at vi ikke lenger kan kjøpe folks brukte plater. Men det er slettes ikke bare nedlasting og nye generasjoners holdninger som truer de gammeldagse formatenes eksistens. Antikvariater for bøker og bruktbutikker for plater blir stadig dyttet ut av bybildet, til fordel for enda flere utsalgssteder for espressobaserte, kaffeinspirerte drikker. Til og med hovedstadsbastionen Bjørn Ringstrøms Antikvariat blir jaget lenger opp i gata nå. En viktig del av sentrumskulturen forsvinner med bruktbutikkene. Men musikktilgang er ikke det eneste vi taper. Vi taper et stykke historie.

Forleden kom jeg over en bruktutgave av Per Olov Enquists Nedstörtad ängel. På siden som ofte brukes til dedikasjoner og andre kråketær sto det nedrablet:

«Bruksanvisning

Denne må leses sakte, med ettertanke og mer enn 1 gang. Den har gitt meg mye. Håper du opplever det samme. Stor klem fra Beate.»

Hva kan ha skjedd her? Samlivsbrudd, eller ble det ikke engang noe samliv av det? Er det to venninner som ikke lenger er på talefot, vennskapet så tynnslitt av intriger at en av dem ikke engang ville ta vare på en så personlig eiendel? Kan noen ha mistet livet, og har de etterlatte solgt alle eiendelene, uten å undersøke nærmere? Eller er det noe denne Beate alltid gjør; legger igjen små beskjeder til den det måtte angå, som en slags bokstafett?

Stempler.
De av oss som jevnlig kjøper gamle bøker og plater, bør nemlig reflektere litt over dette: Vi tar en del av et annet menneskes liv, og gjør det til en del av vårt eget. Bare noe så enkelt som et navnetrekk, eller et klistremerke med navn, adresse og telefonnummer kan fortelle en historie. Disse hvite eller gullfargede klistrelappene; hvorfor sluttet folk å bruke dem? Andre igjen sverget til stempelet, som kun stadfester navnet på innehaveren av gjenstanden. Stempelet ble trykket på innsiden av omslaget, og et sted på baksiden – helst ikke forsiden.

Alle som frekventerer bruktbutikker på ukentlig basis, har sine egne favoritter av tidligere eiere, det kommer også litt an på hvilke musikktyper man foretrekker. Jeg har selv to klare favoritter, som også dominerer visse seksjoner av samlingen.

Den ene er komikerhøvding Lars Mjøen, fra Kirkvaag, Lystad & Mjøen. Han var vinylsamler, spesielt med vekt på jazz, jazzpop og humorplater. Han kvittet seg med store deler av vinylen på nittitallet en gang, det kan i alle fall virke slik. En møbelbutikk i Hegdehaugsveien i Oslo ble midlertidig hjem for samlingen hans, men den ble kun luftet noen uker på høsten, når det var jazzfestival i byen. Nå er samlingen spredt for alle vinder. Det blir for meg en stor ekstrabonus å tenke på en av Mjøens mange grimaser og tilbakelente glis, når en av disse CTI-platene med jazzfunk fra syttitallet avspilles, og stempelet kommer til syne. Men ville han ikke ha platene lenger? Forhåpentligvis gikk han over til cd på midten av nittitallet, før han nå har konsentrert seg om digitale formater.

En som gjorde det, er definitivt stempelinnehaver Gunnar Homdrum, ansvarlig for i hvert fall 2,5 prosent av alle plater med sort musikk som er tilgjengelig i bruktsjappene i Oslo. Fra midten av syttitallet opp til 1990 kjøpte eller fikk han absolutt alt, enten det var funk, soul, pop, tidlig house, jazz eller westcoast/AOR. Jeg tror han var formann i den norske Earth Wind & Fire-fanklubben. Det er alltid gøy å være på besøk hos mennesker som vet å sette pris på gammel, funky vinyl, og sjekke etter stempelet. Jasså, ja, Homdrum hadde denne også! Ved en flytting nylig, var det med stor sorg jeg splittet opp en Ivar-hylle utelukkende inneholdende plater som tidligere hadde vært i Homdrums eie; LTD, The Chi-Lites, Ron Banks & The Dramatics, SOS Band, Harold Melvin & the Blue Notes. Når jeg ser navnene foran meg her, forstår jeg hvor mye følelsesmessig kapital jeg egentlig skylder Homdrum.

Solidaritet.
Det finnes også mer pikante innslag. Hvem ved sine fulle fem kan vel motstå å kjøpe soundtracket til Wam og Vennerøds filmmesterverk fra åttitallet, «Adjø Solidaritet», tidligere tilhørende Olav Klingen, medlem av samme tiårs grenseutviskere Great Garlic Girls? Tenk hvilken solidaritet han må ha følt med utskudd-duoen som lagde alle disse sterke filmene, men noe tvang ham vel til å skille seg fra minnene likevel.

På samme sted, tikronersbunken hos Ringstrøms Antikvariat i Oslo, fant jeg også den sjeldne debutplaten til den kanadiske pianisten Paul Bley, og hans utfordrende trio. «Closer» har et av disse virkelig ikonaktige omslagene; Bley borer øynene i deg, og hans spillestil fungerte også som fluepapir på en generasjon av tøylesløse jazzmusikere.

Også hjemlige pionerer som Svein Finnerud, hvis trioplate med Bjørnar Andresen og Espen Rud; «Plastic Sun», står som en av landets beste utgivelser uansett sjanger. Historiens kraftlinjer dirret derfor gjennom meg da jeg kunne skjelne en nedskriblet signatur på baksiden av omslaget. Oppe i høyre hjørne, sirlig, med en løkkeskrift slik de lærte den før i tiden: Svein Finnerud. Du. Store. Stod jeg her med den fysiske årsaken til Finneruds musikalske retningsvalg mellom hendene?

Jeg kunne ikke annet enn å tenke på et lite parti i Roland Barthes påle om fotografikunsten, «Det Lyse Rommet». Et fotografi av Napoleons yngre bror får Barthes til å innse at «Jeg ser på øynene som så keiseren!». Og jeg ser på Paul Bleys øyne og tenker på blikket som ble møtt av Finneruds. Ideene som må ha oppstått umiddelbart.

Pornonoveller.
Noen plateeiere valgte å krysse av hvilke låter de elsket, gjerne ved bruk av stjerner og utropstegn. Ungpikeskrift på baksiden av vinylplater er heller ikke uvanlig. På syttitallet ble det gjerne tegnet blomster, snirkler og fredstegn. Bare sjekk på Janis Ian- og Carole King-platene i neste bruktsjappe. Hva som rører seg i ungpikesinn i dag lar seg dessverre ikke lese ut av forkastede cd-plater. De finnes nemlig ikke.

Plateomslag kan også brukes som oppbevaringsplass for brev, kvitteringer, klistremerker, kontanter og andre hemmeligheter. Det er alltid gøy å finne en utgått hundrelapp eller tier stukket inn mellom pappveggene, men det er brevene og arkene som virkelig får en til å tenke. På en platemesse utenfor Strömstad, på vestkysten av Sverige, kjøpte jeg for en del år siden soulkjempe Al Greens legendariske «The Belle Album» (1977). Som i så mange andre tilfeller innen soulmusikken har det for Green vært en evig kamp mellom sin og salvation. Han var et av det tidlige syttitalls virkelig store stjerner, og ble forgudet for sin sexy fremtoning og ekstreme stemmeprakt. En rekke personlige tragedier og utsvevende livsstil fikk ham i skarp dialog med seg selv. Rundt «The Belle Album» var han blitt ordinert som pastor, og forlatt sin produsent Willie Mitchells signatursound. I årevis etter dette skulle han avstå fra stjernestatusen og erotikken, og bare konsentrere seg om gospel, og å spre Guds gode budskap.

Men i mitt nyervervede eksemplar av «The Belle Album», Al Greens overgang fra selvdyrkelse til underkastelse, skjulte det seg en tjukk bunke håndskrevne pornonoveller, slike man skrev for egen glede, eller sendte inn til Aktuell Rapport, skrevet med blyant, på syndens eget språk: svensk. Hvorfor akkurat der? Naturlig å legge dette ved Al Greens avskjed med «baby makin’ music?» Er soulfans mer sensuelt anlagte enn andre mennesker? Og hadde vedkommende noen gang fått publisert disse erotiske fantasiene, eller hadde de havnet rett inn platehyllen, i én kjapp skamfull bevegelse? Disse novellene legger jeg i sparebunken ved hver eneste gjennomgang av det alltid ekspanderende berget av papirer, bøker, utklipp, plater og annet dilldall.

Så noen andre kan finne dem senere.