Mange av oss vet kanskje hvordan det er å miste en platebag, og hvilke psykologiske påkjenninger det kan føre med seg, så i håp om at denne nå så platefattige platerytteren HJW en gang vil ride igjen, vier jeg ham en forbarmelsens post her på ONA : Continue reading
En billig gospel plate som viste seg å inneholde et knakanes godt spor !
Lars fikk verken Cairo Free Jazz Ensemble’s “Heliopolis, eller “A Holiday Souvenir” som lovet fra min nylige ekspedisjon til the Land of the Pharohs. Men det fikk ikke jeg heller, og når sant skal sies, klarte jeg ikke grave fram en eneste Egytisk LP på hele turen. Nå var jeg der i malerpenselens navn, og hadde begrenset med tid til å bedrive kultur-arkeologi i Cairo’s mange sidegater på egenhånd, men jeg lyver om jeg ikke sier at det var en smule skuffende å ikke komme over flere skiver enn det jeg faktisk gjorde. Og according to the YesIndidar’s barometer of western boogie nights, er det lite av de 30+ 7″ som kom med i baggasjen tilbake, som er scorer spesielt høyt. Men fra et rent kulturhistorisk perspektiv er det likevel morsomt å sette dem i hyllen, og man vet jo aldri når man spiller plater i et arabisk bryllup neste gang heller tenker nå jeg. Lars – nå fikk jeg kortet til en jazz artist, hvis kamerat er i nær familie til Salah Ragab, så jeg setter deg gjerne i kontakt, om du skulle være interessert. I tillegg var jeg så heldig å treffe representanter fra den eldre garde, som kunne fortelle med stor innlevelse, at på 60-tallet kneroterte en jevnlig til pyramide-marinerte versjoner av både Otis Redding og Ray Charles’ respektive låtmateriale, framført av Egyptiske orkestre på hoteller i Cairo og Alexandria. Nå er jeg ikke sikker så sikker på om noe av dette materialet noensinne ble festet til bånd, men det var virkelig fine mennesker jeg møtte og historiene mange og gode. Og er jeg heldig, så kommer det kanskje en pakke med litt flere plater fra Egypt en gang i nærmeste framtid..
For de spesielt interesserte, og i ikonografiens navn, legger jeg ved noen label scans, og en link til Cairo Casino All-nighter.
Familiebesøk og utflukter til pyramidespillets hjemland, har til min store ergelse, gjort at jeg må se langt etter julebordet, og senest, ser jeg at jeg heller ikke fikk oppleve Christian gå smooth bonkers i døren heller.DET skulle jeg nemlig gitt en halv singel for å se..
Jeg håper derimot å være tilbake bronsebrun og fetet opp på silky smooth camel juice, til neste get together !
Tenkte jeg skulle dele mitt siste innkjøp med dere, en fantastisk weeird deep soul sak, med en funky flip av ukjent opphav. En flaske something til den som finner ut hva dette er 
Poster svaret i neste uke !
Nå kjører jeg i fullstendig feil retning om det er plater jeg vil ha. Jeg skulle lukket øynene til jeg var forbi Albuquerque og fortsatt ned in the south, pløyd meg gjennom, levert inn bilen og satt meg på et fly til Pittsburg. Jeg vet. Men jeg skal møte en kamerat i villeste Bozeman,Montana i morgen, så det blir opp dit, så til Portland, via San Fran og ned til LA igjen. Men – Det går an å finne gull på det merkeligste steder…Mer om det snart Jeg booket meg en inn på et hotell på Colfax, som lå beleilig til mellom de to platebutikkene jeg hadde bestemt at jeg skulle bruke tid på de neste to dagene, Twist & Shout, en merkelig kjøpesenter heavy metal sjappe med masse vinyl, og Wax Trax ( ikke related til Mr. Vegas ). Etter en liten tur til Jerrys Record Exchange lenger ned i gaten fra hotellet, var Wax Trax neste stopp. I bagen hadde jeg Tommys gule soundburger som han så villig lånte bort til min Amerika ferd, og på brystet, en Oslo Nerd Army t-skjorte – jeg var klar til dyd!
Continue reading
Vel vel boys. Første platestopp på turen er Sin City. Vegas baby. Dro innom en særs forhatt platedealer av mange, skal man tro internettets subscribers, Richard, som driver Waxtrax. Hva kan man si ? Det stemmer at det ikke finnes noen 50 cent bins her, og det stemmer at han kan disse folk på vei inn in terms of what you look like and what you are looking for, simontainsly som han prøver å finne ut hvor mye penger du har. Når det er sagt, har han en del fine ting. Men de koster $$. Eller pund faktisk. 45s er priset i GBP..Jeeez. Og han bruker vår engelske venns katalog som guidance counciler .. Hmmm. Men men. Jeg plukket opp en noen ting og tang, og er fornøyd. Showdown i kassen, og endte opp med å betale mer for noe, og mindre for noe annet. Vår engelske venns katalog er ikke SÅ oppdatert til enhver tid. Det hjalp at nabobygningen hadde wifi for å si det sånn. Og ja. Den French Coffey singelen? Nei. Jeg kjøpte ikke den, selv om jeg har hatt den på wantlisten lenge. Han fortalte at en eller annen walk-in-dude med en bag med plater, hadde handed it over. han betalte sikkert 20 cents for den kan jeg tenke meg..Grr.Kanskje en av de beste deep soul låtene ever recorded…To be continued ! Continue reading
For dem som liker slikt, og ikke hadde sett disse før, så byr jeg herved på noen bilder av Club 7 på innsiden. Kanskje noen til og med vet hvem som trakterer instrumentene ? Signert fotograf Henrik Ørsted.
10 kr på Roa Gjenbruksstasjon er jo helt på sin plass. 3 James Brown coverlåter, Booker T og Lee Dorsey. Kun 1 låt av bandet selv.
Var nede hos Reggae-Jan i går, og spilte over herligheten på EDB, hvor det viste seg at han var i besittelse av en EP, Shotgun, hvis spor ikke er å finne på LPen.
Noen andre som er i besittelse av noe Public Enemies, og vil dele litt cover art ?
For de som ikke har hørt bandet før : Public Enemies Medley HERE
Et fantastisk morsomt intervju HER
Public Enemies was a leading Norwegian rhythm and blues band from Oslo, known for its performances at Club 7 and later work with Karin Krog. They released a notable version of Sunny and Watermelon Man with Karin Krog. The group toured Northern Europe, sharing stages with among others Traffic’s Stevie Winwood.
The members of Public Enemies were Hans Petter Holm (vocals, guitar, bass), Bjørn Johansen (guitar, vocals), Thomas Berg Monsen (harmonica, vocals), Arild Boman (organ), Hans Marius Stormoen (bass) and Jan Lie (drums, vocals).Public Enemies was voted the most popular band in Norway in 1966, with a good margin down to The Pussycats. They featured in the Norwegian film Hurra for Andersens, performing their hit single Shotgun. Later that year Public Enemies’ Shotgun reached #7 on Radio Luxembourg Top 20, making Public Enemies the first Norwegian band with success on international hit lists.
In 1967 Christian Reim (organ) joined Public Enemies. The band was dissolved the same year when Hans Marius Stormoen and Reim went on to form Dream with Terje Rypdal. Bjørn Johansen and Jan Lie later formed the band The Prophets.
Vår alles nerdefrende Finborud, har skrevet en særs interessant artikkel om Escobar familien i dagens utgave av Dagens Næringsliv – LØP OG KJØP !
